Bli kjent med plantene

Det finnes mange fellestrekk hos planter. Planter er grønne, stillestående og fotosyntetiserende organismer som består av strukturer vi kaller for rot, stengel og blad, så vel som andre ting. Hvordan disse strukturene ser ut og hvordan disse strukturene interagerer med miljøet rundt kan likevel være forskjellig. Hvordan en plante formerer seg, hvor lenge den lever, hvor og hvordan den vokser har betydning for hvordan vi kan sanke den på en bærekraftig måte.

Planter har forskjellige levesett, eller livshistoriestrategier, for eksempel hvor lenge de lever. Noen planter er ettårige, slik som havre. Andre er flerårige, slik som alm, gjøkesyre og kvann. Ettårige planter fullfører hele sin livssyklus i løpet av en vekstsesong og dør etter å ha satt frø. Flerårige planter kan være urter, busker og trær som lever flere vekstsesonger, og som gjerne blomstrer og produserer frø flere ganger. Det finnes også eksempler på planter som fullfører sin livssyklus i løpet av to vekstsesonger, slik som pastinakk. De fleste plantene i norsk flora er flerårige, noe som henger sammen med de klimatiske forholdene vi har i Norge. Om en plante lever en eller flere sesonger gjenspeiles også i voksemåten. Flerårige planter har gjerne velutviklede rotsystem og lagringsorgan, og er mer hardføre, sammenliknet med ettårige planter som gjerne er spedere.

Planter har vært lure og sikret seg ikke én, men flere måter å bringe generasjonene videre på. De kan formere seg både kjønnet og ukjønnet. Innenfor disse to paraplybegrepene har de flere alternativer og strategier. Planten kan også kombinere de ulike strategiene.

 

Kjønnet formering

Kjønnet formering innebærer at det skjer en befruktning, at sperm og egg smelter sammen og danner en zygote (kimplante). Befruktning hos moser og karsporeplanter er avhengig av vann ved befruktning, mens frøplantene er uavhengige av vann ved befruktning. De har løst dette med den store innovasjonen pollen, som kan fraktes med vindstrømmene. Befruktning kan skje ved at sperm fra et individ smelter sammen med et egg fra et annet individ, da kalles det utkryssing. Det er strategisk å sikre seg å bli befruktet av et annet individ, da dette fører til økt genetisk variasjon i populasjonen. Økt genetisk variasjon har flere fordeler, men en viktig fordel er at det gjør bestanden bedre rustet mot ytre påvirkninger som for eksempel sykdom eller miljøendringer. Blomsterplantene har ulike mekanismer for å sørge for utkryssing, både morfologiske og genetiske.

 

Likevel er det ikke alltid det faller seg slik at planten blir befruktet fra et annet individ, og de har derfor mekanismer for å sørge for å befrukte seg selv. Dette kalles da selvbefruktning. Disse mekanismene er mer eller mindre tilfeldige i planteriket. Moser og karsporeplanter har en mer tilfeldig tilnærming til selvbefruktning, mens blomsterplantene har strategiske mekanismer for selvbefruktning.

 

Selvbefruktning kan være en reserveløsning dersom det går mot høst og planten enda ikke er blitt befruktet. Eller det kan være en livsstrategi dersom planten vokser på steder der det er få pollinatorer eller langt mellom individene. Du finner til og med planter som aldri åpner blomsten sin, kleistogame blomster, hvor de helt sikkert selvpollinerer og får dannet nye avkom. Dette er ekstreme tilfeller som vi for eksempel finner hos arten blindurt i nellikfamilien. Mange fiolarter danner også kleistogame blomster i tillegg til de iøynefallende nektarproduserende blomstene i toppen, en kombinasjon av strategier for å helgardere seg.

 

 

Ukjønnet formering

Utløpere, yngleknopper og rotskudd er eksempler på ukjønnet formering og er kloninger av morplanten. De har altså identisk genetisk materiale, altså de samme egenskaper, som morplanten.

 

Jordbær er et eksempel på en plante som danner utløpere, det er overjordiske rotskudd som gir opphav til nye individer. Yngleknopper dannes ofte ved bladbasis eller i blomsterstanden og er små knopper som faller av morplanten og vokser opp til identiske kloner av morplanten. Harerug danner både blomster og yngleknopper. Noen planter, som skvallerkål, formerer seg effektivt ved å danne rotskudd, her vokser nye individer opp av roten til morplanten.

 

Det er fordeler og ulemper med både kjønnet og ukjønnet formering. Det er ressurskrevende for planten å danne blomster og det kan være en fordel å ha ukjønnet formering for å spare energi. Det kan være fint å kunne noe om hvordan en plante formerer seg for å drive bærekraftig sanking. Dersom en plante danner mange rotutløpere kan man sanke mange frø uten at det går noe særlig utover bestanden.

 

Reproduktive strukturer hos planter

Alle planters livssyklus karakteriseres av noe som kalles generasjonsveksling. Det vil si at innenfor en livssyklus finnes det to forskjellige stadier som er forskjellig fra hverandre, for eksempel morfologisk. Hos dekkfrøede planter skjer denne vekslingen mellom stadiene innenfor samme struktur, nemlig blomsten, mens hos karsporeplanter er de forskjellige stadiene atskilte, frittlevende organismer. Les gjerne mer her om generasjonsveksling: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/g/generasjonsveksl.html

Dekkfrøede planter

Hos dekkfrøede planter skjer formering ved at et pollenkorn lander på et arr på toppen av en fruktknute inne i en blomst. Dette pollenkornet vil spire en pollenslange som vokser ned i fruktknuten og leverer hannlige kjønnsceller som befrukter frøemnet. Med andre ord er dekkfrøede planter avhengig av at dette pollenet ender opp på riktig plass for å produsere frø. Pollinering er en essensiell del av befruktning hos frøplanter. Blomstermorfologien hos en dekkfrøet plante gjenspeiles gjerne av hvordan pollinering skjer. Etter befruktning vil frøemnet modnes til et frø.

 

Blomst

Den reproduktive strukturen hos dekkfrøede planter kalles blomst. Blomster kan se svært forskjellige ut. For eksempel er blomstermorfologien til dauvnesle helt annerledes enn blomstene hos dunkjevle. Hvordan de reproduktive strukturene hos blomsterplantene ser ut gjenspeiler gjerne hvordan blomsten blir pollinert, og frøemnet befruktet.

 

Blomstermorfologi

Blomster består av en fruktknute, pollenbærere og blomsterdekkblader, og er organisert i blomsterstander på planten.

Fruktknuten inneholder frøemner med eggceller, og gir opphav til frukten. En fruktknute består av et eller flere fruktblad, der hvert fruktblad omgir frøemner. Når frøemner befruktes, vokser fruktemnet til en frukt. Det finnes et stort mangfold av frukter, tilpasset til forskjellige spredningsmekanismer. Tenk på bærene hos liljekonvall, belgene til skogflatbelg eller sprekk-kapselen med vindspredte frø hos geitrams.

Pollenbærerne er fertile og produserer pollen med hannlige kjønnsceller. Avhengig av om en blomst er vindpollinert eller insektpollinert vil blomsten og pollenbærerne se forskjellige ut, og være forskjellig orientert i blomsten, se for eksempel dunkjevle og blåklokke.

 

Begrepet blomsterdekket viser til de sterile blomsterbladene, til forskjell fra de fertile pollenbærere og fruktknutene. Blomsterdekket kan være prangende og ha sammenvokste deler, strukturer og fargesjatteringer som gjør blomsten attraktiv og iøynefallende for dyr. Blomsterdekket kan også være smått og lite iøynefallende, spesielt hos planter tilpasset vindpollinering.

 

Nakenfrøede planter sprer seg med frø, akkurat slik som dekkfrøede planter gjør. Forskjellen er at de nakenfrøede plantenes frøemner ikke omgis av en fruktvegg, slik som hos dekkfrøede planter, men er nakent og utildekket, og ikke omsluttet av en frukt. Bartrær som gran og furu er nakenfrøede. Barlind og einer er også nakenfrøede planter, for de røde barlindfrøene og einebærene er ikke bær i botanisk forstand. Einebær er egentlig et frø omgitt av tre oppsvulmede kongleskjell, og hos barlind er frøet omsluttet av en rød og saftig frøkappe.

 

Mikro- og makrosporofyll

Strukturene som bærer pollen og frøemner hos nakenfrøede planter kalles henholdsvis mikro- og makrosporofyll, som kan sitte flere sammen i en mikro- eller makrosporofyllstand. Til forskjell fra hos de fleste dekkfrøede planter, er altså de hunnlige og hannlige kjønnsdelene atskilt i forskjellige strukturer. Konglen med frø hos gran og furu er eksempler på en makrosporofyllstand, som bærer frøemnene. På mikrosporofyll sitter det pollensekker der pollen blir produsert.

 

I likhet med dekkfrøede planter, skjer befruktning av frøemner ved at pollen lander på en struktur, i dette tilfellet frøemnet, og en pollenslange vokser ned og befrukter et egg. Etter befruktning vil frøemnet utvikle seg til et frø med embryo og opplagsnæring.

Etter at frøemnet blir befruktet dannes det et frø som består av et embryo, opplagsnæring og et frøskall. Opplagsnæringen fungerer som en matpakke til den vesle kimplanten i livets første fase. Frøskallet beskytter mot mekanisk skade og uttørking. Frøet har også den egenskapen at det kan gå i dvale og venter på riktige miljøforhold for å spire. Noen frø går ut av dvale og spirer som respons på at varigheten av en dag – antall timer med dagslys – er over en viss terskelverdi, eller etter opphør av langvarig frost. Slik sørger plantene for at de vesle, sårbare spirene ikke spirer midt på vinteren, men venter til våren når forholdene ligger til rette for det. Det finnes flere former for frøhvile og stimuli som fremprovoserer at frøet spirer. Les gjerne mer om frøhvile her om du er ekstra interessert: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/plfys/vekst/utvikling.html#froehvile

 

Til sammen utgjør disse egenskapene en gunstig strategi for overlevelse. Frøet er en viktig evolusjonær nyvinning i planteriket og er grunnen til den suksessen og utbredelsen frøplantene har i dag.

 

Livssyklusen hos karsporeplanter arter seg ganske annerledes fra frøplanter. Denne gruppen av planter har nemlig en livssyklus med to frittlevende organismer med ulike funksjoner: sporofytter og gametofytter. Sporofytten er det vi kaller for det dominerende stadium hos karsporeplanter, og er de vi som oftest får øye på når vi ser bregner, sneller og kråkefotplanter i skogen. Sporofytten produserer sporer og disse sporene spirer til en liten og kortlevd organisme vi kaller for gametofytt. Kanskje du har sett en liten, gjennomsiktig bregnegametofytt på bakken i fuktig skog en gang?

 

Gametofytten produserer hannlige og hunnlige kjønnsceller i spesialiserte organ. Hannlige kjønnsceller hos karsporeplanter er, som tidligere nevnt, avhengig av vann for å svømme til et egg. Er det fuktig nok kan en hannlig kjønnscelle befrukte egg, og det befruktede egget kan spire til en ny sporofytt.

 

Hos karsporeplantene produseres sporer i sporehus. Sporehusene kan sitte på vanlige blader, slik som hos einstape, på egne sporebærende blad slik som hos strutseving, eller slik som hos åkersnelle, der sporebærende blad er organisert i aks. Sporene spres med vinden og er avhengig av å lande på et egnet og fuktig sted for å kunne spire til en gametofytt, som så blir befruktet.

 

Karsporeplanter skiller seg fra frøplantene, blant annet fordi de ikke danner frø og at de er avhengig av fuktighet for befruktning. Tenk på hvor vi typisk finner bregner. Bregnene vokser på skyggefulle, fuktige steder og har en mer begrenset nisje sammenliknet med nakenfrøede og dekkfrøete planter. Altså har karsporeplantene en mer begrenset utbredelse enn frøplantene.

 

Røttene er de underjordiske organene hos en plante. Røttene har funksjoner som vann- og næringsopptak, lagringsorgan for næring, samt forankring til underlaget. Det finnes en rekke ulike røtter i planteriket. Under er det en oversikt over noen av de ulike typene av røtter.

 

 

Pelerot

Pelerøtter har en hovedrot som kan ha siderøtter, som videre kan danne egne siderøtter. De aller fleste tofrøbladete og nakenfrøete planter har pelerot. De kan trenge seg dypt ned i jorda og kan lagre mye vann og næring som gjør planten godt tilpasset til tørre levesteder. Vi finner pelerot hos løvetann, hundekjeks og krushøymol.

 

Dersom peleroten danner siderøtter, kan disse omdannes til rotknoller og dermed bli underjordiske lagringsorgan for planten. Blir disse store og saftige nok kalles de for ammerøtter. Ammerøtter er en næringsreserve som gjør planten bedre rustet til våren, dersom tilgangen på næring og vann skulle være mangelfull. Det er også en effektiv formeringsform.

 

Knipperot

Knipperøtter har mange tynne røtter som vokser fra ett punkt som forgreiner seg mer utover enn nedover. Knipperøtter vokser gjerne ikke like dypt som en pelerot, og planter med knipperot er dermed også mindre tørketolerante. Likevel finnes det noen planter med knipperot hvor noen røtter danner knoller som kan lagre vann og næring. Knipperot er vanligst hos enfrøbladete planter, for eksempel i løkfamilien eller gressfamilien, men finnes også hos noen tofrøbladete, som i kjempefamilien (groblad).

 

Jordstengler

Et annet underjordisk organ hos planter er jordstengler. Jordstengler er morfologisk sett stengler som vokser under jorda og har skjell. Skjell er reduserte blader eller arr etter blader. Jordstengler er et viktig spredningsorgan hos planter, de kan få røtter som gir opphav til nye skudd og dermed gi nye planter. Dersom man deler opp jordstengelen kan hver del bli til en ny plante. Vanlige arter som har jordstengel er geitrams, åkersnelle og marikåpe.

 

Både underjordiske stengler og ammerøtter er effektive formeringsformer. Det er likevel viktig å huske at dersom planten formerer seg ved hjelp av ammerøtter eller underjordiske stengler er dette kloner fra samme morplante. Det kan derfor se ut som det er mange individer i et område, men i realiteten er det få individer med flere planter per individ. De kan på denne måten spre seg over store områder raskt, og de kan dekke hele bakken, som store tepper. Dette kan være greit å ha i mente dersom man kommer over en bestand som ikke er så stor, at den kan bestå av ytterst få individer. Vårkål danner ved hjelp av ammerøtter tette matter på skogbunnen.

 

 

Vi benytter oss av nyttevekster fordi de er næringsrike, fordi de smaker eller lukter godt, og kanskje for deres medisinske egenskaper. Det som gir opphav til disse kvalitetene, er innholdsstoffene i plantene.

 

I tillegg til de basale komponentene, slik som karbohydrater, fett og proteiner, inneholder noen planter noe vi kaller for sekundære metabolitter. Dette er stoffer som ikke er involvert i vekst og reproduksjon, men for andre prosesser, slik som for eksempel forsvar mot beitedyr, eller  de virker tiltrekkende på pollinatorer. Eksempler på sekundære metabolitter kan være solanin hos den giftige slyngsøtvieren, eller de eteriske oljene som gir smaken hos einer.

 

Planter er stillestående organismer, og er pent nødt til å forsvare seg på andre måter enn dyr. Dette har evolusjonen løst ved at planter har utviklet andre forsvarsmekanismer. I tillegg til å ha mekanisk forsvar mot beite, slik som tornene hos bringebær, kan plantene ha et kjemisk forsvar. Eksempler inkluderer garvestoffer i stengel og blad som forhindrer beiting, og brenneslens neslehår som sprøyter irriterende stoffer på den som er så uheldig å komme borti. Disse eksemplene representerer strategier som alltid er til stede hos de plantene de gjelder for.

 

Hos noen planter øker konsentrasjonen av sekundære metabolitter som respons på for eksempel tørke, infeksjoner eller beitepress. Dette er en reaksjon for å forhindre videre skade hos plantene. Dette er viktig å ta hensyn til når man sanker nyttevekster. De sekundære metabolittene kan også være skadelig for oss mennesker. Dersom en bestand er utsatt for økt stress slik at konsentrasjonen av disse metabolittene øker, kan en plante som vanligvis ikke er giftig bli det. Man bør derfor sanke fra bestander som er sunne og friske. Ser man at området er utsatt for beiting eller at den har skader på bladene grunnet tørke, bør man vurdere om man heller bør sanke fra en annen bestand et annet sted. Om du ønsker å fordype deg i planteforsvar, les gjerne mer her: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/plfys/forsvar.pdf

https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/f/forsvar.html

 

Dersom bestanden vokser i nærheten av trafikkerte veier, avfallsområder eller slagghauger bør man også være varsom med å sanke fra disse bestandene. Planter kan ta opp gifter fra miljøet og lagre dem, slik at de videre vil havne i oss dersom vi spiser dem. Man bør derfor unngå å sanke fra områder som er forurenset, da disse plantene kan inneholde gifter som de har tatt opp fra miljøet de lever i.

 

Et godt tips er derfor å bruke øynene for å gjøre deg opp en mening om bestanden er frisk og grønn, samt om den vokser i rene omgivelser, før du begynner å sanke.